Buenos Aires, Argentina

Idyll

Jeg er storfornoyd av to grunner. Forrige uke fikk jeg endelig realisert en drom som jeg tror egentlig de fleste jenter en eller annen gang har visualisert, nemmelig det sitte paa hesteryggen mens man gallopperer for fullt langs en skinnende hvit sandstrand saa vannspruten staar. At det var akkurat like fantastisk som jeg hadde forestilt meg det er vel aa overdrive litt, men at det var en minneverdig opplevelse er det i alle fall ingen tvil om. Og som om ikke det var nok fikk jeg i tillegg klart aa lure med meg Alex paa turen. Det skulle mye overtalelse til i og med at gutten hverken liker hester eller hadde sittet paa en foer, men se saa bra resultatet ble!:)

Fin de semana

La Isla Damas, Chile

Etter besöket i örkenen satte vi oss paa bussen hjemover igjen. Hadde en rekke stopp paa veien, det lengste i La Serena, 7 timer nord for Valparaiso. Herfra dro vi paa dagstur til et naturreservat i en öygruppe.


Massevis av sjölöver paa svabergene, vi kjörte helt inntil dem med den lille baaten vi satt i.

For de litt eldre og/eller svaksynte: Nei vi saa dem ikke med en gang vi heller, kamuflasjen er ganske ideell i dette landskapet. Ser du dem fortsatt ikke? Tröst deg med at de chilenske pingvinene er de minste i verden. Söte er de ogsaa!
Fuglefjell i havet. Fantes masse forskjellige fuglearter paa öyene, pelikanene og pingvinene var de morsomste!


Merker det blir litt mye naturbilder her saa slenger paa en Alex i tillegg. Lunsj paa toppen av en av öyene.

Dagens höydepunkt! Vi var saa heldige aa vaere en av de faa gruppene som fikk se delfinene (det er ikke alltid de dukker opp). Det var moro, saa til og med to av dem ta salto i luften! Dessverre ble ikke bildene noe aa skryte av, publiserer dette kun som et skrytebilde :p

San Pedro de Atacama, Chile

Da var vi tilbake i Valparaiso igjen etter en to-ukers tur nord i Chile. Ettersom avstandene i Chile er ganske store, landet er jo tross alt et av de lengste i verden, og vi hittil har levd paa under halvparten av budsjettet vaart kostet vi paa oss en flytur den ene veien. Dermed befant vi oss ganske rakst midt inne i Chiles örken, the Atacama Desert. Vi hadde base i en liten, gammel indianerlandsby kalt San Pedro de Atacama. Veldig sjarmerende, men dessverre stappet med turister naa i sommersesongen. Vi bör vel egentlig ikke snakke saa höyt, ettersom vi var uber-turister selv som meldte oss paa pretty much alle ekskursjonene som fantes...



Valle de la luna, - Maanedalen. Det stedet paa jorda med landskap som ligner mest paa det paa maanen, dermed veldig populaert sted for film-innspillinger!

Artig stein, noen mener det er en dinosaur, andre (dvs. Alex) mener den er morsomt lik Packman (gul tingest som spiser prikker paa dataen)... Döm selv.


Solnedgang paa toppen av en sanddyne, ganske pretty.




Örkenen var hav for "bare" et par milioner aar siden, naa er det kun salt igjen, og noen laguner i höyden. De er tilholdssted for tusener av flamingoer, saa en del, men fikk ikke tatt noen spesielt gode bilder av dem!


Stod opp 04.00 den siste dagen i San Pedro for aa vaere ved geysirene ved soloppgang. Det var -6 grader da vi kom, heldigvis ble det varmere da solen stod opp, varmt nok til at vi orket aa strippe og komme oss utti et "thermal pool" (basseng med oppvarmet vann fra geysirene).

Söte og STORE lamaer langs veien.


Her spiser Ingrid opp de söte lamaene! :(

Verden ekke stor

För vi dro fra Norge hadde vi hört rykter om at Equizes ogsaa skulle til Chile, for aa spille inn musikkvideo, noe som er mange ganger saa billig aa gjöre her. Tenkte ikke noe mer paa det siden. Inntil vi i gaar morges kler paa oss, pakker baggen vaar og gaar ut av huset for aa dra paa stranda. For i det samme vi trer utenfor utgangsdören blir vi mött av rapmusikk paa höyeste volum. Vi ser oss rundt og oppdager at vi plutselig staar midt oppi et filmsett. Og hvem er det alle kameraene rundt oss er rettet mot? Det kunne vaert hvilken som helst chilensk rapper, men nei, selvfölgelig er det F'EM One fra Equizes som har funnet veien opp bakkene i Cerro Alegre og rett fram til akkurat huset vaart. Naa sitter han der i bakken rett foran oss og mimer alt han klarer til den nye laata si mens han pröver aa se like töff ut som en ekte gangstah from tha hood. Vi kan ikke dy oss, men maa bare knipse et par bilder som bevis paa hvor kule vi er som faktisk NESTEN har vaert med i denne dödsfete *kremt* karens nye video.

Valparaiso, Chile

Siden Alex og jeg landet i Chile for snart to uker siden har vi bodd i havnebyen Valparaiso, halv annen time nord for hovedstaden Santiago. Byen er paa storrelse med Oslo (omtrent like mange innbyggere), og vokser fra havneplataaet og opp i fjellsidene rundt, kalt "cerros". Det er en veldig spesiell by, som faktisk staar paa UNESCOS verdensarvliste. I tillegg er vi saa heldige aa faa bo hos et familiemedlem av Alex (moren til broren hans), som bor i en av de mest sjarmerende cerroene, Cerro Alegre. Det er den "hippe" bydelen, der det bor mange kunstnere og unge folk, kan kanskje sammenlikne det med Grünerlokka. Og som om ikke det var bra nok, bor vi i et digert hus med terrasse som har utsikt over hele byen! Vi har funnet oss godt til rette her allerede, og har vel egentlig kommet inn i en slags daglig rytme. Naar jeg vakner om morgenen gaar jeg forst ut og kjoper ferskt brod hos bakeren paa hjornet. Noen ganger tar jeg med Tanka, hunden i huset. Hadde aldri trodd jeg skulle bli fortrolig med en pitbull, men Tanka maa vaere en av de snilleste hundene jeg har mott. Naar alle hundene i nabolaget bjeffer og glefser etter henne, gaar Tanka rolig videre uten aa bry seg i det hele tatt, selv om hun lett kunne knertet hele gjengen! Videre tar Alex og jeg det veldig med ro om dagen. Er det fint vaer hender det vi tar bussen til en av nabobyene Viña eller Reñaca og henger paa stranda der. Mens Valparaiso er en handelsby med havnebasseng for baater, har disse mindre byene satset paa badeturistene. Strendene er lange og stappfulle, spesielt naa naar det er sommerferie her i Chile. Dessverre gaar det ikke an aa bade paa disse strendene, bolgene er livsfarlige, uten overdrivelse. En av dagene vi var i Reñaca ble en jente reddet opp fra vannet bare hundre meter bortenfor der vi laa, et helikopter maatte lande paa stranda og fly henne til sykehuset. Senere paa dagen fikk vi vite at ogsaa en mann paa samme strand hadde blitt tatt av bolgene og hadde omkommet. Altsaa ikke bare bare aa vaage seg uti! Det hjelper litt at vannet er iskaldt, kaldere enn norsk badetemperatur(!), saa man har egentlig ikke saa veldig lyst til aa bade uansett. Det holder aa vasse litt for aa kjole seg ned. Det er forsaavidt ikke en uutholdelig varme her heller, akkurat passe vil jeg si. Paa kvelden derimot er det rimelig kjolig, jeg har pakket med meg altfor faa bukser og varme gensere. Det er vinden fra havet som gjor det saapass kaldt, drar man inn i landet blir det straks varmere. Vi har akkurat begynt aa planlegge litt hva vi skal gjore videre fra naa av. Mest sannsynlig drar vi nordover i Chile paa slutten av denne uka, for aa se litt av landet! Vi skal besoke flere byer langs kysten og ende opp paa hoyslettene der det er flott natur med orken og geysirer og gamle indianerlandsbyer. Tror det blir spennende, neste rapport kommer nok derfra!


Utsikten fra verandaen vaar:)


Typisk Cerro Alegre, kunstnerne setter sitt preg paa bydelen!

Besokte Pablo Nerudas (kjent Chilensk dikter) hjem i Valparaiso, ikke lov aa ta bilder inne saa her er et fra hagen.

Stranda i Reñaca, Valparaiso paa andre siden.

Back again

Etter aa ha ligget dod i lang tid, melder jeg herved om at bloggen min har gjennoppstaatt, i et noe annerledes format. Dette blir ikke lenger et sted for mine mer eller mindre interessante tankestrommer, fra naa av endrer bloggen sin profil og blir til det populaere fenomenet "reiseblogg". Som de fleste vet befinner jeg meg naa i Chile, og etter hvert ogsaa i andre deler av Sor-Amerika. Og ettersom jeg har et par venner der hjemme som forhaapentligvis er litt interessert i hva jeg driver med, er blogging perfekt akkurat naa. Paa denne maaten faar dere et lite innblikk i min reise, naar dere enn maatte onske det, no preassure. Det er et fint alternativ til aa skrive mail, som jeg noen ganger ser paa som et lite ork, men ikke vaer like late som meg, skriv mail fordet! Eller legg igjen en kommentar her paa bloggen, hyggelig det ogsaa!

..

Har du sett Woddy Allens Match Point? (Forøvrig en utrolig bra film, men det er ikke poenget nå). Filmen tar utgangspunkt i tilfeldigheter, hvor mye disse kan ha å si for hvordan resten av dagen, for ikke å si resten av livet, vil utarte seg. Hvor mye kun de minste valg og hendelser på et lite øyeblikk kan forandre alt. Og hvor umulig det er å forutse dette. Filmen begynner med en sekvens der en tennisball spilles over et nett, og man ikke vet på hvilken side ballen vil falle. Dette er Woddy's metaforiske måte å si alt det jeg nettopp har sagt, på samme måte som jeg nå prøver å trekke inn denne filmen for å uttrykke det jeg selv vil si. Det er mulig det høres litt søkt ut, i det minste en smule overdrevent og det er fare for at et ganske latterlig bilde vil dannes på netthinnen din, men det får så være. I min metafor er nemlig jeg ballen i denne intrikate scenen. Det er jeg som henger der over nettet, som om all tid er frosset. Det er jeg som ikke aner på hvilken side av nettet jeg vil være på så snart filmen fortsetter å rulle. Lydløst henger jeg der og aner ingen verdens ting om hva som venter i neste øyeblikk. Jeg kan falle hit, jeg kan falle dit. Du ser det for deg, ikke sant? For den som trenger nærmere utdyping av hva jeg prøver å formidle her kan fortsette å lese. Det som til nå har kommet frem er vel egentlig det at jeg sliter litt. Jeg sliter med å se neste trekk i spillet. Spillet er altså livet mitt, for dem som ennå ikke har skjønt at jeg har lagt meg litt på metaforbølgen nå ikveld. Spillet, livet, hva enn, er med andre ord meget uforutsigbart for tiden. Jeg føler det som om jeg befinner meg i et vakum, ting er verken det ene eller det andre akkurat nå. Nå er det ikke nødvendigvis noe galt med en sånn situasjon, med mindre du faktisk vet at du vil det ene eller det andre. Og det er nettopp det jeg gjør. Jeg vet hva jeg helst vil gjøre i nærmeste framtid, hvor jeg helst vil være og hvem jeg helst vil være der med. Likevel henger jeg altså her oppe i lufta over nettet og kommer meg ikke ned. Verken på den ene eller andre siden. Selvfølgelig er det ikke sikkert at når jeg endelig lander så befinner jeg meg på den mest ønskelige siden. Hvis det hadde vært tilfelle så hadde det jo vært jeg som satt med videokontrollen, og da hadde jeg jo også selvlsagt trykket på play for lengst. Nei, noen andre holder denne kontrollen i hånden og har tenkt til å presse "play" akkurat når de selv finner det for godt, mest sannsynlig vil det passe dem ute i januar en gang. Alt jeg kan gjøre er å vente. Ettersom det meste er ute av mine hender og jeg er like fornuftig som alltid, har jeg selvfølgelig også lagt en plan for hva som skal skal skje skulle jeg havne på feil side av nettet. For det skal nok gå på et vis det også. Og det er slettes ikke sikkert det blir så galt det heller. Med andre ord har jeg to retninger for mitt videre liv tegnet opp foran meg, jeg vet bare ikke hvilken vei jeg ender opp med ennå. Og det er det som er så forbaskandes irriterende. For dermed får jeg ikke planlagt noe videre utover det helt elementære. Her tror jeg nok jeg må gå over til å formulere meg på en mer håndgripelig og personifisert måte, hvis ikke tror jeg jeg mister den siste rest av de som fortsatt henger med på lasset her. Kort og presist; etter jul drar jeg enten til Chile og Sør-Amerika med Alex på ubestemt tid, eller jeg blir nødt til å vandre alene i gatene i Paris i et par måneder. Det første alternativet er uten tvil å foretrekke. Hva jeg ender opp med er imidlertid fullstendig uvisst. Folka med videokontrollen kalles på normalspråket det Norske Forsvar, og ser ikke noe behov for å hjelpe meg med min framtidsplanlegging før tidligst 9 januar 2007 da den godeste Aguirre er innkalt i Hans Majestets Kongelige Garde for 12 måneders tjeneste. Ikke før da blir det klart om alle ryktene om hvor lett det er å dimme fra militæret nå for tiden faktisk stemmer, og om Alex klarer å se så stakkarslig og psykisk ustabil ut at de til slutt jager ham hjem igjen. Det er den dagen jeg går her utolmodig og venter på. Jeg vil ikke si at jeg mangler impulsivitet, men likevel, det hadde vært godt å kunne ha en plan. Å kunne sitte her med en flybillett og vite at i midten av januar skal jeg reise akkurat dit og gjøre akkurat det. Slik situasjonen er nå vet jeg ikke en gang på hvilket språk jeg skal begynne å pugge gloser. De eneste glosene som faktisk finner seg til rette inne i hodet mitt for tiden er milevis unna amour og amigo på penhets-skalaen og ikke forebeholdt framtidige venner, men snarere Vernepliktsverket på Lillehammer. Jeg ber til høyere makter om at det er noen litt vettuge folk som tilslutt trykker på play i mitt liv, og at jeg har like mirakuløs flaks som han jæveln i filmen.

Bekymringsfullt?

Som kjent bruker jeg for tiden min verdifulle tid (som egentlig er så verdifull at jeg stadig bekymrer meg for om jeg utnytter den godt nok, -men det får bli temaet for et annet innlegg) til å prøve å banke inn litt vett i mindre opplyste hoder enn mitt eget. Et par ganger i uka står jeg i døråpningen til et av Bekkelaget skoles klasserom, klar til å ta imot tjue mer eller mindre lærevillige unger, som er så heldig å få sjansen til kanskje å suge opp litt av den enorme kunnskapen jeg bærer med meg. De sperrer opp øynene i ren beundring hver gang jeg ytrer det minste ord, og når dagen er omme går de hjem og tenker at "så smart som henne blir nok jeg aldri". Det er den perfekte maktbalanse. Eller kanskje heller den perfekte illusjon. Sannheten er nemlig at jeg faktisk ikke er så sikker lenger. Jeg er ikke lenger sikker på i hvor stor grad jeg kan bidra til større opplysning av disse stakkars små vesnene som forsatt befinner seg i den minst trivlige av alle våre utdanningsinstutisjoner (joda, barneskolen var hyggelig nok den, hvis du glemmer at du hadde null valgfrihet whatsoever. Du MÅTTE for eksempel være ute i alle friminutt uansett vær, du MÅTTE drikke skolemelken og spise matpakken din, - ingen kakao med krem fra Il moro eller diger bollepose fra Joker på den tiden nei! Osv osv). Forhåpentligvis skal disse barna vokse opp til å bli intelligente og samfunnsbevisste voksne, og min jobb er å hjelpe dem på veien. Hva skjer dersom jeg ikke egentlig er kvalifisert nok for denne oppgaven? Dersom jeg feiler i å gi dem den kunnskapen de trenger videre i livet, vil disse barna ende opp som tapere i samfunnet vårt. Og det vil helt og holdent være min skyld. Det er i det hele tatt et enormt ansvar jeg er blitt tildelt. Og det uten engang å vise fram et eneste dokument på at jeg er kompatibel for denne jobben. Ikke en gang et intervju ble det krevd av meg før jeg steppet inn som disse barnas viktigste mentor i livet. Det er egentlig skrekkelig. Tanken har i grunnen ikke slått meg før, fordi jeg nettopp følte meg veldig kompatibel. Hva kunne vel være så vanskelig med å få printet inn litt almennkunnskap i disse smårollingene? Det var tross alt bare snakk om 2 + 2 og stor bokstav etter punktum. Det tenkte visst den ansvarlige for vikaransettelse også. Og hun tenker det vel fortsatt. Jeg derimot, har i løpet av dagen fått mitt ego og min selvoppfattelse totalt knust og tråkket på. Grunnen? En 7.klasse prøve av blanda drops. Da jeg fikk vite at jeg skulle passe på disse hormonfylte nesten-tenåringene mens de tok en test av hva de hadde oppfattet i norsk, samfunnsfag og geografi den siste måneden, gledet jeg meg stort. Til å le inni meg av de store spørsmålstegnene av noen ansikter, mens jeg selv satt der og visste alle svarene uten en gang å ha åpnet en bok. Så feil kan man ta. For hvem var det som selv rynket brynene og ristet på hodet av håpløshet da hun tittet på spørsmålene på arket. Jeg kunne verken smile lurt eller le hånlig når elevene prøvde å lure til seg svarene fra den nye vikaren. Jeg kunne selvfølgelig prøvd å bløffe, det ville antageligvis gått fint. Jeg prøvde meg faktisk en stund, men når den tiende ungen rakk opp hånda og ville vite hva et predikativ var, valgte jeg å konfrontere den harde virkeligheten. Jeg trakk rett og slett på skulderne og innrømmet at det rett og slett ikke var noen vits i å spørre en gang. Jeg kan verken svare på hva som er subjektet i den helvetes lange setningen der, eller fortelle deg hva de tre tidene dinosaurene levde i heter, sa jeg. Jeg har nok lært det en gang jeg også, men dere vil som jeg også glemme det til slutt. Sånn er livet. Jeg tror nok jeg klarte å holde fasaden sånn nogenlunde oppe til timen var slutt, men jeg syns jeg hørte litt tisking i hjørnene. Og hvem kan vel klandre dem for det? Det minste de kan forlange av en vikar er vel at hun vet hvor mange reiser Paulus var på og at Kari er subjektet i den fordømte setningen? For hvis ikke læreren vet det, hvorfor skal da de lære det? Jeg må bare krype til korset og innrømme at jeg har sviktet min plikt. Og som om ikke det var nok har jeg selvfølgelig også blitt bekymret for min egen intellektuelle tilstand. Og med god grunn vil jeg si, etter som jeg tydeligvis ligger under en 7.klassing i norsk og religionkunnskap. Det eneste plusset ved denne forferdelige prøven var at jeg hadde samfunnskunnskapen i god behold. Jeg kunne svare rett på alle spørsmål vedrørende FN og sikkerhetsrådet. Takk Gud. Men det at jeg i det hele tatt føler behov for å poengtere dette, er jo så patetisk at jeg velger å synke enda dypere ned i stolen av ydmykhet. Jeg ser knapt nok tastaturet lenger her jeg sitter. Avgjørelsen om å tre av min stilling for å forhindre undergangen av den neste generasjonen er ennå ikke tatt. Jeg skal nok gjøre et godt forsøk på å lete bak i hukommelsen og hente opp det som finnes av gammel kunnskap først. Bli derfor ikke overrasket om du finner meg oppslukt i en bok om norsk grammatikk i nærmeste fremtid. Jeg er nemlig fast bestemt på å finne tilbake til min glanstid da skolen var en arena der jeg behersket alt. Til slutt vil jeg legge til at mitt budskap med denne teksten ikke kun er å ydmyke meg selv offentlig, selv om jeg ser at det nok er det mest fremtredende her. Nei, jeg prøver også å stille et lite spørsmålstegn ved undervisningen vi har blitt gitt opp igjennom disse tolv årene av skolegang. For hvor mye har vi egentlig fått med oss? Hvor mye sitter igjen nå som vi ikke lenger får i oss de daglige påminnende dosene lærdom? Husker du hva predikativ er kanskje? Jeg bare spør.